Det nordiske samarbeidet lever vidare etter at to nordiske land til melde seg inn i EU i 1995. Dagsorden i nordiske fora er i mykje større grad påverka av EU-relaterte spørsmål enn før, men framleis blir det internt nordiske prioritert. Det er avgjerande viktig at Nordisk råd ikkje forfell til ein diskusjonsklubb for EU-saker. For å få til det, må vi våge å ta dristigare nordiske løft i åra framover.
Medan det offisielle nordiske samarbeidet opphavleg var eit internt
nordisk samarbeid som resulterte i viktige reformar som passunion, felles
arbeidsmarknad, like sosial- og trygderettar og ei lang rekkje andre regelharmoniseringar,
har samarbeidet utvikla seg også i to andre retningar i det siste
tiåret før tusenårsskiftet. Nærområdedimensjonen
og Europa-dimensjonen er ein konsekvens av oppløysinga av Sovjetunionen
og Sverige og Finlands innmelding i EU.
Derfor prioriterer ikkje berre dei nordiske styresmaktene det nordiske samarbeidet høgt. Det same gjer dei nordiske folka i stor breidd.
Det internt nordiske samarbeidet er i utvikling. I 1998 vart eit utval sett ned for å definere nye område for samarbeid. Utvalet rapporterte sommaren 1999 og dei nordiske samarbeidsministrane har no sett ned eit "Vismannspanel" som skal gje ei overordna vurdering av det nordiske samarbeidet inn i eit nytt tusenår. I november 1998 vedtok statsministrane ein miljødeklarasjon om "Eit haldbart Norden".
Ein viktig del av det nordiske samarbeidet skjer utanfor dei offisielle kanalane og er knytt til eit frivillig, ofte idealistisk, samarbeid mellom folkelege organisasjonar. Det norske formannskapet tok i 1997 initiativ til ein strategi for samarbeid med den frivillige sektor.
Det islandske formannsskapet i 1999 har ikkje minst sett det vestnordiske
samarbeidet i fokus. I programmet "Folk og hav" blir område som miljø,
havforsking og ressursforvaltning framheva. Dette er område med klåre
fellesinteresser for Island, Grønland Færøyane og Noreg
(som utgjer Norden utanfor EU!).
Det tradisjonelt nære nordiske samarbeid på området
for utviklingshjelp og humanitært arbeid er vidareført, og
dei nordiske landa freistar trass i ulik EU-tilknyting å opprettholde
eit nært samarbeid i internasjonale organisasjonar, særleg
innan FN-systemet. Dette betyder at Sverige, Danmark og Finland profitterer
på Noreg og Islands frie utanrikspolitiske stemmer, ved at dei to
siste fremjar nordiske synspunkt der EU-landa blir kontrollert av EUs felles
haldning. Dei endra politiske rammevilkåra har ikkje ført
til at det er etablert formelle ministerråd for høvesvis utanriks-
og forsvarsministrane, men spørsmålet har vore reist frå
finsk og islandsk side Nordisk Ministerråds arbeid med Europa-spørsmål
konsentrerer seg om spørsmål der dei nordiske landa har felles
interesser og tenar og til å byggje bru mellom dei nordiske EUog
EØS-medlemene. Samarbeidet har i det store og heile karakter av
samråd og informasjonsutveksling, og avvik vesentleg frå Ministerrådets
arbeid i Nærområda, der ein har eit eige program og budsjett
for å setje i verk konkrete prosjekt i følgje vedtekne politiske
mål. Forholdet til EU og EØS inngår som ein integrert
del av prioriteringane på Ministerrådets mange fagsektorar.
Informasjonsutveksling skjer både i førebuingsfasen, før
møte i EUs ministerråd og i implementeringsfasen etter at
eit formelt vedtak er gjort. Ikkje minst omsynet til den nordiske rettslikskapen
har vege tungt i samband med førebuingsfasen og implementering av
nye EU-direktiv. Lovsamarbeidet er særleg utvikla på næringsmiddel-
og forbrukarområdet. Noreg, Sverige og Danmark har t.d. alle tre
køyrt saker overfor Brussel mot full implementerng av matsminkedirektiva.
Sverige har tapt. Danmark tapte i oktober. Noreg står igjen, og har
trumfkortet: Rett til å leggje ned veto mot direktiva dersom EU ikkje
innvilgar unntak.
I avisa Aftenposten 23. oktober 1999 hadde journalist Aslak Bonde ein interessant kommentar. Han skreiv om bruken av den store norske oljeformuen, som no blir investert på verdsmarknaden under tilttelen "Hvorfor ikke kjøpe Sverige?". Poenget hans er å bruka (norske) statlege midlar i globaliseringas tidsalder til å syta for lokal eigarkontroll med viktige bedrifter, og han er ikkje berre norsk-nasjonal, men teiknar opp ein nordisk visjon. Han skriv: "En visjon om å møte globaliserings-utfordringen med et samordnet skandinavisk eller nordisk eierskap, ville vært både ny og dristig. Norske politikere kunne til og med prøve å få sine svenske og danske kolleger til å satse på en krone-union i stedet for en euro-union. " Her kan debatten om det nordiske samarbeidet framover byrja.
Steinulf Tungesvik er statssekretær i Sosialdepartementet og styremedlem i "Nei til EU."
(Dec.1999)