Temaet for Rune Rafaelsens
foredrag var Aust-Finnmarks spesielle
historie og tilhøvet til Russland.
«Konflikt eller
samarbeid?»
Rafaelsen byrja med å fortelja at
Sør-Varanger var den
delen av Norge som sist blei tilslutta til kongeriket. Først i
1825-26 blei det gjennomført ein grenseoppgang i Finnmark mot
Russland. Styresmaktene i Kristiania kjente ikkje til området,
heller ikkje no! Før dette hadde det aldri vore fiendtlegheiter
mellom Norge og Russland. Til samanlikning drap svenske soldatar i 1789
alle ortodokse munkar i Pasvikdalen. Napoleonskrigane enda med at
Russland slo Napoleon, og sigerherrane tvang Danmark til å
avstå Norge til Sverige, noko som førte til det norsk
sjølvstendet i 1814. I 1905 var Russland det første
landet som anerkjente det uavhengige Norge. Den staden vi var
på, Neiden, er ei blanding av samisk, finsk og norsk, akkurat som
Rafaelsen sjølv! I 1920 var 70 % av innbyggarane i
Sør-Varanger økonomiske flyktningar ifrå Finland.
Norsk krigshistorie er i Sør-Varanger; i regionen vart 60.000
soldatar drepne i krigshandlingar.
Rafaelsen hadde sjølv nett vore til stades ved
«Nordflåtens dag» i Severomorsk. Han såg
på seg sjølv som ein ombodsmann for fred og gode forhold.
I januar 1993 kom Kirkenes-deklarasjonen mellom Norge, Sverige, Finland
og Russland.
Norsk utanrikspolitikk er prega av moralisme. Vi godtar ikkje alt
på russisk side, men vi er interesserte i godt samarbeid. Han har
stadige møte med andre ordførarar i grenseområda.
Men Rafaelsen blir kalla russar-venleg og vorten mykje
mistenkjeleggjort etter 2014. Han har gitt opp Nordisk Råd. Men
det regionale nivået fungerer. Rafaelsen arbeider for jarnbanen
Rovaniemi-Kirkenes, som er eit finsk initiativ. Sametinget har enno
ikkje uttalt seg. Han arbeider også med å få i gang
gruva igjen. I dag er turisme største næringa,
særleg frå Kina. Til Kina går fly med levande
kongekrabber.
Meir kompleks industri er avhengig av venskap med Russland. Dei lange
linene har synt at det har lønt seg. Vi har sju felles kraftverk
i Pasvik-elva.
I dag er tiandeparten av innbyggarane i Sør-Varanger russiske,
og mange er pendlarar. Rafaelsen er optimistisk om det
føreståande samarbeidet. Viss Nordaustpassasjen blir
isfri, så vil ein skipstur ta om lag 18 dagar, samanlikna med 40
dagar gjennom Suezkanalen (til Kina, frå Finnmark?).
Harald Sørensen:
«Om Sør-Varanger og
kontakten med Russland»
Neste foredrag var ved Harald Sørensen,
kultursjefen i
Sør-Varanger.
Sørensen hadde vakse opp i Pasvikdalen, der foreldra hans
arbeidde med norsk-russisk samarbeid. Han lærte seg russisk og
blei med i Barentssekretariatet. No fortalte han frå
verdsmeisterskapen i fotball sommaren 2018 som han var tilskodar til,
og viste bilete han sjølv hadde tatt. Han tykte VM var veldig
godt arrangert. Det var ikkje tillate å drikke alkohol på
gata, etter klokka 21 var det ikkje tillate å kjøpe
sterkare enn 20 %, og i restaurantane var det røykjeforbod.
Det var stor turisttrafikk frå Kina til Murmansk, og det vart
skilta på kinesisk i byen.
På spørsmål frå tilhøyrarane om
forureining og klasseskilje, så var det mindre forureining i dag
enn før i Nikel, og klasseskilnadene var store.
Siste innleiar på fredagen var Cecile
Hansen, varamedlem til
styret i Finnmark Nei til EU, tidlegare ordførar (Sp), same og
mjølkebonde.
Cecile Hansen fortalte først om oppveksten sin ved Pasvik-elva,
og sa litt om fylkessamanslåinga med Troms og
folkerøystinga. Ho studerer no folkerett ved Universitetet i
Tromsø, og meinte at både USA og Russland bryt
folkeretten. I Russland er det blitt minska pressefridom.
Kunstnarisk på kvelden var ved den samiske duoen Trygve Beddari
og Anne Margaret Nilsen.
Laurdag 4. august
Foredrag ved Mette Kongshem, tidlegare
ambassadør i Praha og
statssekretær (H) i Handelsdepartementet i Willoch-regjeringa.
«Norge og Russland –
naboar i fortid, nåtid og
framtid»
Fru Kongshem byrja med å slå fast at det i dag
gjekk
føre ei heksejakt på Russland frå regjering og
media, uansett sak, og Putin blir demonisert.
Vesten har skapt eit fiendebilde, som dagleg blir hamra inn, og Norge
deltar ivrigare enn andre i denne russofobien. Mange skuldingar saknar
bevis.
Kva med vår eiga krigføring, i Afghanistan, Irak og i
Syria? Vesten har trekt ned jernteppet. Handlingsrommet for eigen norsk
tryggings- og forsvarspolitikk blir stadig mindre.
Er Norge tent med dette? Fiendebildet er ein politisk konstruksjon som
tener andre føremål.
Vi må vedgå at Russland også har tryggingsbehov.
Demoniseringa er eit alibi for mangel på politisk strategi. Kva
om Trump ein vakker dag godkjenner anneksjonen av Krim og neglisjerer
Nato? Da står vi der med eit øydelagt naboforhold.
I Nato var det sjølvpålagte avgrensingar og beroligelser.
Dei er no forlate.
I Russlands historie ser vi to linjer; den eine er ekspansjon, og den
andre er røynsla av at Russland ligg utsett til, dei har inkje
hav eller fjell som vernar, og dei har opplevd gjentatte invasjonar,
som har gitt dei kjensla av at Russland er truga.
To europeiske tradisjonar går att i Russlands innanrikspolitikk;
den vestlege og den bysantinske, den siste er autoritær og krev
lydnad.
Men Norge og Russland hadde eit godt naboforhold fram til 2014.
Så kom krisa i Ukraina, og vi hugsar alle [med gru] [sarpejenta!]
Ine Marie Eriksen Søreide sine utsegn i TV-intervjuet i Amerika,
om at tilhøvet til Russland aldri kunne bli like godt igjen!
Etter det vi veit om russisk historie, så kan vi seie at
«Putin er absolutt forutsigbar!»
Nato kunne rett og slett ha vore oppløyst etter Sovjets fall.
Neste foredrag var ved Willy Bangsund,
brytetrener og foregangsmann for
idrettssamarbeid med Russland.
«Om idrettssamarbeidet
Norge – Russland»
Willy Bangsund fra Kirkenes, opprinnelig fra Vardø, er en av de
mest profilerte idrettslederne i Finnmark og kanskje den viktigste
initiativtakeren til og oppfølgeren av idrettssamarbeidet med
Russland.
Store avstander og vanskelige kommunikasjonsforhold skapte
naturlig nok
utfordringer for det idrettslige samkvemmet i Finnmark. Kontakt med
Nord-Finland og Nord-Sverige eksisterte nok, men reisene var både
lange og dyre, og disse problemene gjorde kontakten med
Sør-Norge enda vanskeligere. Kontakten med andre idrettsfolk ble
derfor i stor grad begrenset til klubbene i Øst-Finnmark, og
mange ønsket en bredere kontaktflate. Slik var situasjonen i
alle idrettsgrener. I brytesporten, som i lang tid har stått
svært sterkt i Øst-Finnmark, ønsket utøverne
å delta i stevner andre steder og på den måten
få en mer stimulerende konkurransesituasjon. Finner og svensker
deltok enkelte ganger i brytestevner i Vardø og Kirkenes, og
finnmarksbryterne var noen ganger med på stevner i Nord-Finland
og Nord-Sverige.
I tidlig etterkrigstid var det svært liten kontakt mellom Norge
og Sovjet, og blant mange nordmenn var nok også kommunistfrykten
ganske stor. Her var holdningene i Finnmark noe annerledes enn i resten
av landet, etter at Den røde hær på en helt
avgjørende måte hadde bidratt til å drive de tyske
okkupantene ut av Finnmark på slutten av annen verdenskrig.
Brytesporten stod jo sterkt i Sovjet, og med relativt kort avstand til
Murmansk-området var en kontakt østover spesielt
interessant for bryterne i Finnmark. Som vanlig blant mange
finnmarkinger ønsket de å ta initiativ selv heller enn
å rådføre seg med offisielle instanser i Oslo, og
søkte kontakt østover uten å be om noen formelle
tillatelser. Midt under de sterkt anti-kommunistiske 50-åra drog
de i ei fiskeskøyte fra Vardø til Murmansk med noen
brytere og musikanter, og musikantene holdt konsert og bryterne deltok
på et brytestevne i Murmansk. Det lokale initiativet fra
Vardø falt nok ikke i god jord hos alle og var vel egentlig en
form for sivil ulydighet, men slo jo hull på den idrettslige og
kulturelle isfronten som hadde dominert forholdet til Sovjet. Dette ble
opptakten til et videre samarbeid der bryterne gikk foran i
kontaktarbeidet, men der mange andre kom etter seinere og da fikk
aksept ikke bare lokalt, men også på politisk riksplan.
Selv med skiftende holdning til kontakt og samarbeid på offisielt
hold, har det lokale folk til folk-samarbeidet vært stabilt, og i
Øst-Finnmark ønsker de heller å bygge ut enn
å redusere kontaktarbeidet. Opprettelsen av Barentssekretariatet
er på mange måter en naturlig oppfølging av det
samarbeidet som hadde blitt utviklet lokalt.
Som mangeårig brytetrener i Kirkenes Atletklubb hadde
foredragsholderen mest erfaring fra brytesporten, men understreket at
samarbeidet i dag også omfattet en rekke andre idrettsgrener, som
fotball, ishockey, badminton og ski-idrett (langrenn). Både i
Kirkenes og Tana arrangeres det hvert år internasjonale
bryte-stevner der det er med omtrent like mange russiske som norske
deltakere, og både i bryting og andre idrettsgrener fokuseres det
ikke spesielt sterkt bare på toppnivå, men det legges
også vekt på breddeidrett blant barn og ungdom. Bangsund
understreket spesielt betydningen av den
sosiale kontakten. Når norske brytere blir innkvartert privat hos
russiske brytere, og norske brytere tar imot russiske
overnattingsgjester, er ikke dette bare for å spare penger, men
også for å utvikle kontakt og vennskap.
Språkproblemene kan selvsagt være en utfordring, men ikke
noen uoverstigelig hindring, og i dag kan flere av russerne noe
engelsk, og flere av nordmennene har lært seg litt russisk. (Et
godt eksempel her kan være at Bangsund har overlatt
hovedtrenerfunksjonen i Kirkenes til en russer som har lært seg
norsk, og at Bangsund selv har lært seg russisk.)
Etter foredraget ble Bangsund spurt om kjønnsforskjellene innen
idretten på Kola-halvøya, der russerne ofte er bedre enn
sine norske konkurrenter, men der de henger etter
på kvinnesida, der flere av kvinne-bryterne fra
Øst-Finnmark holder norsk toppstandard. Bangsund bekreftet denne
forskjellen, men understreket at russerne nå satser sterkere
også på kvinnesida. Det er jo også interessant at
bryterne ikke bare konkurrerer i stevner, men også deltar i
felles norsk-russiske treningssamlinger og lærer av hverandre.
Bård Wormdal:
«Vardø-radaren»
Innlederen arbeider i NRK og har jobbet med
forsvarsspørsmål i ei årrekke og har de siste
årene gitt ut to bøker om Vardøradaren:
Satelittkrigen fra 2011 og Spionbasen fra 2015.
Fra amerikansk side er synet på Vardøradaren ganske klar.
Den er USAs øyne og ører på den nordlige halvkule.
Dette har president Donald Trump skrevet i klare ordelag i et brev til
den norske regjeringa. Siden 1952 har Norge og USA hatt et samarbeid
utenfor NATO og utenfor demokratisk kontroll. Dette samarbeidet ble
formalisert i 1954. Dette har kommet fram i et dokument som er lekket
av Edward Snowden.
Stasjonen i Vadsø har ca. 150 ansatte i en by med ca. 6 000
innbyggere. Dette er å anse som en kjernearbeidsplass i byen, og
alle kjenner noen som jobber der. Denne er underlagt den amerikanske
etterretningsorganisasjonen NSA. Denne ble tatt i bruk i 1954, og det
var 35 års offentlig stillhet om denne, selv om den var veldig
synlig midt i bybildet. Da NRK Brennpunkt tok opp aktiviteten ved denne
stasjonen i 2005, var det relativt stor åpenhet blant
amerikanerne om hvor viktig denne var for dem. Fra norsk side var det
vanskelig å få noen til å snakke om denne. Og den
informasjonen som kom fra norsk side, var langt mer sparsommelig enn
den som man kunne få ved å snakke med folk i USA.
Opprinnelig var den bygget for å skyte ned russiske (sovjetiske)
raketter. Men dens rolle har endret seg dramatisk siden da. Siden den
tid har verden blitt mer avhengig av satellitter. Nå dekker den
hele den nordlige halvkule. Og nå bygges den ut for å bli
enda mere effektiv. Under Obama-administrasjonen ble det satt av 10
milliarder kroner for ombygginger og oppgraderinger. Den oppgraderte
versjonen skal være i drift i 2020. Bård Wormdal kontakta
samtlige stortingsrepresentanter fra Finnmark i fjor. Alle sa at de
ikke var klar over denne utvidelsens omfang. Stillheten rundt
byggeaktivitetene er så massiv at arbeidsulykker ikke blir
rapportert inn.
Det er ytret ønske fra Wormdal og flere i fredsbevegelsen at
rammeavtalen mellom USA og Norge må offentliggjøres, og at
Stortinget må informeres bedre. Kontrollutvalget må
få bedre innsyn, og offentligheten må få informasjon.
Forskere og journalister må få innsyn i forsvarets
arkiver.
Søndag
5. august
Søndagen
var viet samenes stilling før og nå -
kultur og historie.
På denne dagen hadde vi to utflukter, en til Østsamisk
museum - Skoltesamenes kultur og historie, før lunsj, og tur til
Bugøynes etter lunsj, som er det eneste bevarte fiskeværet
i Finnmark som ikke ble brent under krigen 1940-45.
På Østsamisk museum fikk vi en fin innføring om
skoltesamisk kultur og historie av museets guide. Skoltesamene er den
minste samiske gruppen som bor i Norge. Det er ca 900-1 000 skoltesamer
til sammen i Norge, Finland og Russland. Den største
gruppen, ca 500, bor i Finland. Ca halvparten leser og forstår
skoltesamisk, som er et eget skriftspråk. Skoltesamene i Norge
bor i Neiden, der er også museet, som ble åpnet 2017.
Helga Pedersen,
som selv er same, rettet i sitt foredrag søkelyset på de
tre viktigste temaene i det samiske samfunnet nå: «Språk,
arbeidsplasser og kultur og kulturminner»
Hun orienterte om at Stortinget har satt ned en 'Sannhetskommisjon',
som skal granske fornorskingspolitikken mot samene og kvenene.
Kommisjonen skal levere en historisk kartlegging, undersøke
virkningene av fornorskingen og foreslå tiltak for videre
forsoning.
Fornorskingspolitikken av samene er et kapittel av norsk historie som
vi har liten grunn til å være stolte over. Fra
første skoledag skjønte samiske skolebarn ikke ett ord av
hva læreren sa, og ved flere skoler var det forbudt å
snakke sitt eget språk, samisk, i friminuttene. Dette har rammet
flere generasjoner av samer hardt, for samene ville ikke
videreføre til sine barn den belastningen det hadde vært
å snakke samisk. Og mange fortiet også for egne barn sin
samiske bakgrunn. Det er veldig viktig at denne delen av historien blir
kjent for både samer og andre nordmenn. Hvordan kunne politikerne
i Norge helt fram til tiårene etter krigen gjennomføre en
politikk som var bygd på nasjonalistisk og sosialdarwinistisk
tankegods, og som fornektet minoritetene, samenes og kvenenes, kultur
og egenart? Hun hadde forventninger til at Sannhetskommisjonen vil
kaste lys på verdien av et flerkulturelt samfunn i et moderne
demokrati. Hvilke verdier er det vi må bygge på for at alle
skal ha det godt?
Helga Pedersen la vekt på at Stortinget de siste 30 årene
har vedtatt lover og etablert institusjoner som skal sikre samisk
språk, kultur og næringsliv. Den samiske kulturen har ikke
bare overlevd, men nå blomstrer den! Men det er fortsatt store
utfordringer innen både språk, kultur og arbeidsliv. Hun
streifet så vidt innom den foreslåtte sammenslåingen
av Finnmark og Troms, og viste til at dette blant annet ville ramme
arbeidslivet, ved at mange statlige arbeidsplasser i
fylkesadministrasjonen ville gå tapt. Hun etterlyste også
en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, bl.a. innen
primærnæringene/fisket. Helga Pedersen bor i Tana, og hun
viste til at Tanaelven er verdens største lakseelv. Hun mente at
lakseforvaltningen var helt feil, ved at forvaltningen er lagt til
Miljøverndepartementet. Reindriftsnæringen er også
en utfordring ved at det må skje en avveining mellom areal og
reindriftsnæring, og mellom det gamle og det nye, som mellom
kraftledninger og reindrift. En skjev aldersfordeling er også en
stor utfordring, og nye arbeidsplasser er viktig også innen
eldreomsorgen.
Samisk språk innebærer fortsatt store utfordringer. Samiske
barns rettigheter til å få opplæring på samisk
under skolegangen er fortsatt ikke godt nok oppfylt. Alle kommuner har
plikt til å gjennomføre opplæring på samisk.
Men det er problemer med samiske lærekrefter, bevilgningene er
ikke tilstrekkelige, og det er mangel på læremidler
på samisk. Tana kommune er leverandør av
morsmålsopplæring på samisk som nettbasert
fjernundervisning. Helga Pedersen ivret for sommerskole som kan gi
ekstra tilbud i morsmålsundervisning, som kan styrke
befolkningens samiskkunnskaper.
Selv om det er gjort mye for å bevare og styrke samisk kultur,
gjenstår det fortsatt en del på å stimulere samisk
kultur og bevare kulturminner.
Det var en lydhør forsamling som lyttet til både Helga
Pedersens og Venke Tørmænens foredrag. Etter Helga
Pedersen fortalte Venke Tørmænen, som er skoltesame, om
oppvekst og dagligliv blant skoltesamene.
Venke Tørmænen:
«Same
og skoltesame»
I foredraget sitt tok Venke Tørmænen utgangspunkt i sin
egen familiesituasjon.
Hun bor i Pasvik og har arbeidet som lærer i mange år, og
både fra sin egen oppvekst og erfaringene sine som lærer
fikk hun oppleve at ulike
kulturformer kan være utfordrende. Selv har hun bakgrunn
både fra finsk,
norsk og skolte-samisk kultur. Flere i familien hennes hadde problemer
med å
markere
en trekulturell identitet. Det var jo vanskelig å representere
både norsk og finsk kultur, og samtidig også markere samisk
identitet. Den
samiske identiteten var jo spesielt vanskelig, siden hun som skoltesame
representerte en annen slags kulturform enn den større og
sterkere nordsamiske
kulturen.
Også nordsamene har måttet kjempe mot språklig og
kulturell undertrykking, og som en liten minoritet blant samene var
skoltesamene utsatt for et enda sterkere sosialt press. Mens nordsamisk
språk og kultur etter
hvert har fått større aksept og en tryggere posisjon, er
fortsatt situasjonen
betydelig
vanskeligere for skoltesamene. Vi finner jo skoltesamer både i
Russland, Finland og Norge, men som en liten minoritet har de hatt
problemer med å hevde seg i alle disse landene. I dag er det
ganske få
som snakker skolte-samisk, som nå bare med nød og neppe
kan kalles et levende
språk. Venke
Tørmænen tok også opp skolesituasjonen, hvor
forholdene nok har blitt bedre etter hvert, men hvor skolevesenet i det
store og hele har
vært mer til skade enn til nytte for samisk språk og kultur.
Måndag 6. august
Agneta Norberg:
«Om
tryggingspolitikk»
Leiar i
Sveriges Fredsråd
Agneta Norberg innleia med eit eksempel frå ein demonstrasjon
på flyplassen i Luleå, der
Edla Landro og andre lokale fredskjemparar fekk i stand ein
demonstrasjon som blokkerte flyplassen i protest mot militariseringa.
Dei vanlege massemedia lét typisk nok vere å omtale
aksjonen, som berre fekk omtale i den svenske kommunistavisa
Proletären. Sverige blir i dag nytta til treningsmark for USA og
NATO, men det blir det jo sjeldan snakka høgt om. Agneta Norberg
kunne vise til solid dokumentasjon for påstandane sine, m. a.
Mark Brzezinski, som var ambassadør for USA i Sverige, og som er
son av den meir kjende Zbigniew Brzezinski. Ho viste til fleire
bøker som har teke opp militarisering og opprusting, der ho
òg nemnde boka Bak fasaden av den norske fredskjemparen
Kari Enholm.
Kritikken av NATO-medlemskapen og opprustinga har kome lite fram og har
vorte undertrykt, og ho nemnde at då Arbeidarpartiet gav
støtte til NATO-medlemskapen, gjorde det unna heile diskusjonen
på fire minutt! Ho tok også opp hemmelege NATO-armear og
stay behind-gruppene og kontakten med nazistar som i Ukraina.
Når Olof Palme gav uttrykk for innvendingar mot
militærpolitikken til USA og NATO og den europeiske støtta
til denne politikken, fekk han kraftig motbør. Han vart drepen
28. februar, men skulle til Moskva i mars, og vi kan slett ikkje
sjå bort frå at det kunne vere ein samanheng her.
Agneta Norberg tok òg opp den amerikanske infiltrasjonen i
Latin-Amerika, og nemnde også at mykje av narkotikahandelen vart
organisert via amerikanske basar. Militærbasar vart i fleire
tilfelle nytta som ei rein handelsvare, og USA pressa seg til å
halde fram opprustinga si i Japan sjølv om mange der ville ha
amerikanarane ut. Amerikanarane har fått i stand krigar og
stimulert til krigsaktivitetar i ei rekkje land, også i den tida
då fredsprisvinnaren Barak Obama sat som president.
Den norske basepolitikken frå regjeringstida til Einar Gerhardsen
om å ikkje stasjonere utanlandske militærstyrkar i Noreg i
fredstid, har den noverande regjeringa oppheva utan særleg harde
protestar. No er amerikanske troppestyrkar og militært
utstyr på plass i Trøndelag, og snart skal dei òg
bli stasjonerte i Troms. Samstundes er det sett i gang ein
skremselspropaganda mot russarane som liknar mykje på situasjonen
under den kalde krigen, og denne utviklinga har vorte særleg
sterkt merkbar i Noreg og i Finland.
Som ein nyttig illustrasjon av opprustingssituasjonen og det
militære styrketilhøvet mellom NATO og Russland, hadde
Agneta Norberg med seg eit kart som gav eit godt oversyn over
militærstyrkane. Dette kartet viste klart og tydeleg kor falsk
den argumentasjonen er som hevdar at Russland har rusta opp så
kraftig at vestmaktene hadde vorte nøydde til å
«svare».
Hjørdis Nielsen:
«Danmarks
og NATOs interesser i det arktiske området med hovedfokus
på Grønland»
Det har vorte større politisk og militær interesse for
Grønland etter kvart som isen har teke til å smelte i det
arktiske området. I 250 år var Grønland ein dansk
koloni fram til 1953. No har Grønland fått
sjølvråderett på innanrikspolitikken, og får
kvart år eit tilskot på 3,5 milliardar danske kroner.
Grønland er heller ikkje med i EU, men utanrikspolitikken blir
styrt av Danmark (og NATO). Mange grønlendarar ynskjer
sjølvstyre på alle område, medan andre er usikre
på kva som då kan skje med det økonomiske tilskotet
frå Danmark. Det bur om lag 55 000 på Grønland, og
dei aller fleste høyrer til det opphavlege urfolket, inuittane.
USA etablerte seg som alliert i Grønland omkring 1944. Thule Air
Base har heile tida vore i aktiv bruk, men USA og NATO har hatt heile
32 basar og militærinstallasjonar på øya. Desse
militærinstallasjonane lét etter seg eit gigantisk
miljøsvineri, og særleg atomavfallet er eit stort problem.
På Thule er det sett opp ein radar som ein del av det danske
missilforsvaret. Ei forsvarsavtale frå 1951 mellom Danmark og USA
ligg til grunn for den militære aktiviteten. Ikkje minst under
den kalde krigen har USA og NATO vore svært aktive på
Grønland. Interessa for Grønland har no også auka
etter at isen har teke til å smelte og området har vorte
meir tilgjengeleg. Då har USA og NATO satsa sterkare enn
før på å få meir avgjerande innverknad
på politikken i Danmark og på Grønland.
På NATO-toppmøtet i Polen juni 2016 presenterte den danske
regjeringa ein analyse av dei oppgåvene ho ville prioritere
i det arktiske området, og trekte fram overvakingskommando,
kommunikasjon og operativ innsats.
USA, Russland, Noreg, Canada og Danmark/Grønland kan gjere krav
på ein del av Arktis, dersom dei overfor FN kan dokumentere at
området er ei naturleg utviding av territoriet deira. Denne
dokumentasjonen må bli godkjend innan dei politiske
forhandlingane kan kome i gang. Det kan ta
10 – 15 år. Den danske regjeringa har allereie gjort krav
på eit område 4,3 km under overflata ved Nordpolen. Dette
området er 20 gonger større enn Danmark.
Blant dei nedlagde militærinstallasjonane på
Grønland er Camp Century, om lag 250 km aust for Thule. Der
dreiv amerikanarane frå 1958 eit kompleks av verkstader, bustader
og laboratorieaktivitet i 3 km lange tunnelar under innlandsisen, der
energien vart henta frå ein atomreaktor som var plassert under
isen. Dette anlegget var meint å skulle vere starten på eit
prosjekt der 600 atommissilar retta mot Sovjetunionen skulle bli
plasserte på skjener under isen. Prosjektet vart avbrote, men ei
internasjonal forskargruppe hevdar at der isen smeltar, vil det kome
radioaktivt avfall i 75 år. Danmark og USA ignorerer dette
problemet og avviser ansvaret.
Birgitta Gran: Finland i
dag:
«Business
framför allt»
Vänsterförbundet, Finland
Om finsk tryggingspolitikk er det framleis slik at dei fleste finnane
går imot NATO-medlemskap, trass i intense forsøk på
å få folkeopinionen til å snu. Då har dei no
heller gått utanom Riksdagen i desse spørsmåla, og
slutta seg til ei vertslandsavtale, der utanrikskomiteen fekk munnkorg
og Riksdagen ikkje drøfta avtala på vanleg måte.
Likevel er ho no med i den finske forfatningssamlinga, på
engelsk! Finland har no satsa på krigsfartøy og anna
militærrustning for milliardar, trass i at det elles blir skore
ned på det meste andre på grunn av den økonomisk
vanskelege situasjonen.
Finnane hadde presidentval i januar. Frå venstresida vart det
trekt fram at auka miljøproblem og stor økonomisk og
sosial ulikskap også var ein alvorleg trussel, både
nasjonalt og globalt, men desse problemstillingane fekk ingen stor
plass i den måten media presenterte debatten på.
Tryggleik handlar ikkje berre om truslar utanfrå, men òg
om samfunnssituasjonen innanfor eigne landegrenser. Det har Finland
særleg grunn til å tenkje over i samband med
100-årsminnet for borgarkrigen i 1918. I Dragsvik, nær den
staden der foredragshaldaren bur, fanst det ein stor
konsentrasjonsleir, og der finn vi òg den største
massegrava i Norden, der 3000 frå den raude sida ligg gravlagde.
Dei historiske erfaringane frå finsk historie skulle ein tru
ville minne politikarane om kva problem store sosiale kløfter
kan føre med seg, men det verkar slett ikkje som alle tenkjer
på den måten. No har det vorte laga reglar om at
arbeidslause må kunne skaffe seg eit visst minimum av
arbeidstimar, elles får dei redusert arbeidsløysetrygd.
Dette førte til store protestar, og berre ein liten del av dei
arbeidslause greidde å innfri desse krava. No har det òg
kome eit nytt forslag om at dei arbeidslause må søkje
minst fire relevante jobbar kvar månad. Desse krava er det mest
uråd å oppfylle i dei delane av landet der
arbeidsløysa er høgast og talet på ledige jobbar
lågast, så reglane slår særleg uheldig ut i
distrikta.
Finnane eksperimenterer òg med eit grunnlønsforsøk
der 2000 tilfeldig utvalde finnar får ei grunnløn på
560 Euro per månad same kva sysselsetting dei har. Resultata blir
først undersøkt etter at forsøksperioden har
gått ut. Mange har gjeve positive kommentarar til
forsøket, men det er enno for tidleg å trekkje sikre
konklusjonar.
Innanfor helsesektoren har dei satsa sterkt på å gje eldre
og hjelpetrengjande meir hjelp der dei bur og redusere bruken av
institusjonsplassar. Når dei ikkje samstundes set inn meir pengar
og større personalressursar, blir dette i første rekkje
eit sparetiltak, og mange av dei som treng hjelp, får
dårlegare vilkår enn før. Allereie no har finnar med
behov for helsehjelp mykje dårlegare vilkår enn i dei andre
nordiske landa, både på økonomisk støtte og
personalhjelp. Alt pratet om auka valfridom i form av private
hjelpetilbod vil berre føre til endå større auke i
dei sosiale skilnadene, og gjer problema endå vanskelegare for
dei som har det vanskeleg frå før.
Finland har no ei høgreorientert regjering som er dominert av
Samlingspartiet og Senterpartiet (der det finske Senterpartiet
står langt til høgre for det norske partiet med same
namn). I april 2019 blir det eit nytt riksdagsval, der venstresida kan
ha håp om å lukkast. Idealet kunne då ha vore ei
regjering med Sosial-demokratane, Dei grøne og
Vänsterförbundet.
|