Maria Walbergs innlegg på
Nordisk Folkeriksdag i Island 2006
Hva er
egentlig alternativet til EU?
I den norske debatten blir vi ofte
møtt med spørsmålet: Hvis vi ikke skal være
med i EU, hva da? Hva er egentlig alternativet til EU? I alle nordiske
land, der vi tradisjonelt er mer skeptiske til EU, problematiseres det
fra ja-politikere, Europabevegelse og media: har nei-siden egentlig et
alternativ?
Tanken er altså at vi skal peke
på én institusjon og si: der er vår løsning.
Dette er vårt alternativ. Dette er en håpløs
innsnevring av debatten. Vårt alternativ er ikke én
institusjon, det er ikke én løsning på alle
problemer og utfordringer. Vårt alternativ er rett og slett en
helt annen måte å tenke samfunnsutvikling på.
Vårt alternativ til at
beslutninger taes langt over hodet til folk av et EU-byråkrati,
som sitter gjemt bak lukkede dører i Brussel, er ganske enkelt
demokrati.
Vårt alternativ til at
markedsfundamentalismen får råde, er at det taes hensyn til
miljø, til en fornuftig forvaltning av naturressursene, til
velferdsordninger for alle, og til en politikk som bidrar til å
minske forskjellene i verden, ikke øke dem.
Vårt alternativ til at politikk
lovfestes og viktige beslutninger flyttes til juridiske eksperter og
domstol, er at folkevalgte har handlingsrom til å ta beslutninger.
Vårt alternativ til at den
europeiske sentralbanken skal overta alle verktøy vi har for
å drive en fornuftig økonomisk politikk, er muligheten til
å føre en rente- og finanspolitikk som er tilpasset
vår næringsstruktur og vår politiske
målsetninger.
Vårt alternativ til EU er rett
og slett det å ha muligheter. Ikke én institusjon. Ikke en
fastlåst politikk for mange, mange år fremover. Men
muligheten til å velge en annen vei.
Det finnes mange eksempler på
at handlefriheten utenfor EU har vært viktig, både for
Norge, for EU-land og for verden. Jeg vil nevne fire eksempler:
Eksempel 1:
ØMU
Dersom Norge ble EU-medlem, ville vi
også blitt tvunget til å innføre euroen. Den
økonomiske monetære union har fått omfattende
negative konsekvenser i mange land. Stabilitetspakten legger sterke
føringer som gjør at det synes umulig å få
fart på økonomien i mange europeiske land.
Det store flertallet av land som har
innført euroen tilfredsstiller ikke kravene i stabilitetspakten.
Samtidig er arbeidsledigheten rekordhøy, og veksten i
euro-området stagnerer. I stedet for å drive en
økonomisk politikk for å få økonomien
på beina, må disse landene kutte i offentlige utgifter.
ØMU blir en stadig trangere tvangstrøye, og utsiktene er
ikke lyse.
I Norge ville situasjonen vært
en helt annen enn den er i dag, dersom vi deltok i euro-samarbeidet. De
siste 20 årene har Norge og EU jevnt over vært motsatt
konjunkturfase. Har det vært høykonjunktur i EU, så
har det vært lavkonjunktur i Norge, og omvendt. Dette skyldes at
vi har ulik næringsstruktur, og for eksempel oljeprisen har
så ulik virkning på vår økonomi.
Utenfor EU har vi muligheten til
å føre en økonomisk politikk som er tilpasset
vår økonomi. Det er en viktig grunn til at
arbeidsledigheten i Norge nå er på 2,8%, og på vei
ned. Det er ikke noen tvil om at økonomer ikke alltid gjetter
riktig, og at ikke det er ting man kan være uenige om av den
politikken som føres. Men vi har et visst rom for å
påvirke beslutningstakerne, og Norges Bank trenger først
å fremst å se på konsekvenser av denne politikken i
et langt mindre og mer enhetlig område enn den europeiske
sentralbanken.
Utenfor EU har vi altså
handlefriheten til å føre en bedre tilpasset
økonomisk politikk.
Eksempel 2: fisk
som en viktig naturressurs
I Norge har ja-siden forsøkt
å gjøre fisk til et argument for norsk EU-medlemskap. For,
som sentrale folk på ja-siden forteller, Fisk kan svømme.
Fisk bryr seg ikke om landegrenser, den svømmer hvor den
måtte ønske. Og ettersom fisken ikke kjenner landegrenser,
så bør heller ikke fiskeripolitikken kjenne landegrenser.
Dette er et argument som ved
første øyekast kan virke rimelig. Men EU har på
ingen måte overbevist som en slik ansvarlig forvalter av
fiskeriressursene.
I EU har hvert enkelt land ikke noe
økologisk ansvar for å ta vare på fiskebestandene,
og derfor knives landene om størst mulig kvote. Konsekvensen er
at fiskekvotene systematisk settes uforsvarlig høyt, og
overfisket i EU er en alvorlig trussel mot fiskeriressursene. Et godt
eksempel på dette er torskefisket i Nordsjøen. I flere
år har Det Internasjonale Havforskningsrådet anbefalt full
stopp i torskefisket i det nordlige EU-havet. Men et kutt som det,
ville ikke EU være med på. Man endte for fire år
siden med å bare kutte 45% i kvotene.
Den svenske regjeringen reagerte
kraftig på Ministerrådets beslutning, og vedtok derfor
på egenhånd forbud for torskefiske for svenske fiskere.
Dette var et uselvisk vedtak av
svenskene, fordi de var alvorlig bekymret for overfisket. Det svenske
vedtaket rammet bare svenske fiskere. Men likevel: det svenske forbudet
ble ikke godkjent av EU, fordi en svensk regjering ikke kan
overprøve beslutninger gjort i EU på fiskeriområdet.
Dette eksempelet står til
skrekk og advarsel for oss som er opptatt av en bærekraftig
ressursutnyttelse også i havet. Utenfor EU er det enklere å
gjennomføre en god fiskeripolitikk, også for senere
generasjoner.
Eksempel 3:
handelspolitikk og Verdens handelsorganisasjon, WTO
WTO er i seg selv dagsaktuelt,
ettersom forhandlingene akkurat har brutt sammen. Jeg hadde selv den
tvilsomme gleden av å se WTO på nært hold, som
observatør på toppmøtet i Hong Kong i desember.
Tre ting:
1) EU-landene
representeres av EU-kommisjonen. Vanskeligere å ivareta
enkeltlandenes interesser.
2) EU driver et
hardkjør mot utviklingslandene, i samarbeid med USA.
3) Det er langt
enklere å påvirke handelspolitikken til et land utenfor EU
• Som
observatører fra Norge: daglige møter med norsk
delegasjon, med og uten presse, NGOere fra ulike organisasjoner er
rådgivere for delegasjonen
•
EU-observatører ventet på gangen
•
Solidaritetsorganisasjoner har utøvet press på
norske politikere som har ført til politikkendring. GATS-krav
ble trukket, dette ble lagt merke til i WTO.
Utenfor EU har vi bedre mulighet til
å sikre norsk interesser i WTO, vi har muligheten til å
støtte utviklingslandene, og vi har bedre demokratisk
påvirkning på handelspolitikken.
Eksempel 4:
Muligheten til å spille en rolle for fred i konflikter i verden
Mange sentrale EU-land har en fortid
som koloniherrer, og generelt en krigshissende historie, som
gjør det vanskelig, og ofte umulig, for EU å innta en
nøytral, konfliktdempende rolle.
Utenfor EU har vi mulighet til
å hjelpe til for å skape dialog mellom parter som er
fastlåst i en konflikt.
Et eksempel på dette er
situasjonen i Sri Lanka, der Norge har spilt en sentral rolle i
arbeidet for å få til en fredsavtale. Dette hadde ikke
vært mulig, dersom Norge var medlem av EU. En viktig årsak
til det, er EUs terrorliste, som stempler mange opposisjonsbevegelser
som rene terroristorganisasjoner. Etter at LTTE i Sri Lanka havnet
på EUs terrorliste, har det vært umulig for EU å
få troverdighet som nøytral i konflikten på Sri
Lanka. Dette er blant annet bakgrunnen for at EU-borgere ikke får
lov til å være en del av observatørstyrken på
Sri Lanka.
Utenfor stormaktenes spill, har
små, selvstendige stater en unik mulighet som brobygger. Dette er
en rolle vi bør benytte oss mer av i fremtiden, og for å
klare det best mulig, må vi holde oss utenfor EU.
---
Muligheten og friheten til å
handle riktig er ingen garanti for at de beste avgjørelsene
alltid tas. Og det er vel ingen EU-motstandere som er fornøyd
med alt som gjøres i Norge, så lenge vi bare ikke er
EU-medlem. Vi er jo mot EU fordi vi vil noe mer. Vi vil kanskje ikke
alltid det samme. Men vi vil bevare muligheten til å
påvirke politikken og samfunnet i den retningen vi mener er
riktig. Utenfor EU har vi et rammeverk som er bedre egna for folkelig
deltakelse, og muligheten til å føre en politikk som tar
et bredere hensyn enn det man gjør i EU.
Som sagt, så har ikke vi ett
enestående alternativ til EU, det kommer helt an på hvilket
tomrom dette alternativet skal fylle. Men vi har flere gode eksempler
på alternative samarbeidsformer, som vi mener at fungerer bedre
enn EU.
EU-medlemskap er på ingen
måte en nødvendighet for tett samarbeid og handelsavtaler
med andre land. Land som er utenfor EU har selv muligheten til å
inngå handelsavtaler med tredje land, noe EU-land ikke har lov
til, og dette er en mulighet vi benytter oss av.
I tillegg har EFTA-landene Island,
Liechtenstein, Sveits og Norge inngått et av verdens mest
omfattende nettverk av handelsavtaler med land utenfor EFTA og EU, og
det forhandles hele tiden med nye land.
EFTA har idag inngått avtaler
med Bulgaria, Chile, Kroatia, Israel, Jordan, Makedonia, Mexico,
Marokko, Palestinske myndigheter (PA), Romania, Singapore, Tunisia og
Tyrkia, Libanon, Sør-Korea, Botswana, Lesotho, Namibia,
Sør Afrika og Swaziland. Forhandlinger pågår med
Canada, Egypt og Thailand.
Samarbeidserklæringer er
inngått med Albania, Algerie, Egypt, Bahrain, De forente Arabiske
Emirater, Kuwait, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Mercosur, Ukraina, og
Serbia- Montenegro.
Innledende samtaler om handelsavtaler
med Indonesia, India, Japan, Kina og Russland er påbegynt.
Påstanden om at vi må
være med i EU for å handle og samarbeide med andre land er
ren propaganda, og uten rot i virkeligheten,
Den nordiske
samarbeidsmodellen er en
annen modell som skiller seg drastisk fra EU-modellen.
Dette er ikke et stormaktsstyrt,
byråkratisert og lovfestet samarbeid. Tvert imot har den
viktigste delen av det nordiske samarbeidet handlet om utveksling av
erfaringer og gjensidig læring.
Organisasjoner, politikere,
departementsfolk, idrettsklubber, akademikere, journalister, fagforbund
og andre fra nordiske land har møttes for å spørre
hverandre: hvordan møtte dere denne utfordringen? Hvordan jobber
dere med dette problemet?
Dette samarbeidet har åpenbart
bært frukter, det er lett å finne likhetstrekk i
samfunnsutviklingen i de nordiske landene. Men dette har altså
gått seg til gjennom samarbeid på flere nivåer i
samfunnet, og er ikke et resultat av et overnasjonalt organ sine
omfattende vedtak og traktater.
Også nei-organisasjoner i
Norden har utviklet et tett samarbeid. I tillegg til det jevne
samarbeidet, har vi vært viktige støttespillere for
hverandre i debatten hjemme. Når norske media lanserer det
såkalte Islandssuget, der de påstår at Island blir
EU-medlem hvert øyeblikk, da er det veldig kjekt å kunne
snakke med våre kontakter på Island som kan avkrefte det
hele. Jeg har selv vært deltaker på flere
samarbeidsprosjekter mellom nei-organisasjoner i forkant av
folkeavstemninger om EMU i Sverige og Danmark. Vi deltar på
hverandres konferanser og landsmøter, og dette samarbeidet er
viktig for Nei til EU.
Utover det nordiske samarbeidet,
samarbeider vi med organisasjoner knyttet til TEAM, og vi har utviklet
et nytt kontaktnettverk i Europa ettersom EU-debatten har økt
over hele kontinentet i forbindelse med ratifiseringen av
EU-grunnloven. Gjennom dette nettverket og samarbeidet får vi
bedre forståelse av situasjonen i de ulike landene, og vi kan dra
nytte av hverandres erfaringer. Og ikke minst, som EU-motstandere blir
vi alle fra tid til annen forsøkt stemplet som “sære”, som
noen som ikke henger med på utviklingen i resten av Europa. Da er
det veldig nyttig å kunne vise til likesinnede organisasjoner og
miljøer i andre land.
I anledning Nordisk Råds
møte her på Island i fjor høst, vedtok islandske
Heimssyn, danske Folkebevægelsen Mod EU, svenske Nej till EU og
norske Nei til EU en felles uttalelse med 5 oppfordringer til de
nordiske landene. Jeg vil avslutte mitt innlegg med å aktualisere
én av disse utfordringene.
Europeisk
samarbeid skal være i
tråd med det globale samarbeid i FN og skal ikke bygge opp
konkurrerende strukturer. De nordiske landene bør aktivt
støtte arbeidet for fred, utvikling og menneskerettigheter
globalt i FN.
Dette er et høyaktuelt
spørsmål, med tanke på dagens situasjon i Libanon og
Midtøsten. Konflikten viser med all tydelighet behovet for et
sterkt FN. En internasional innsats må gi minst mulig rom for at
snevre regionale handelsinteresser får innflytelse. Israel gikk
for et par dager siden ut og ba EUs militærstyrke erstatte
FN-styrkene i Libanon. EU har tette bånd til Israel, og vil ikke
oppnå nødvendig legitimitet som fredsskaper i
Midtøsten. En nødvendig konsekvens av vår felles
uttalelse, mener jeg, er å motsette seg at EU erstatter, og
dermed svekker, FNs rolle i Libanon.