Innlegg Fritt
Norden, Laugarvatn Island 30. juli 2006
Norden
som global vinnarregion
Av John Dale
Det er langt mellom offentlege
rapportar som byr på stimulerande overraskingar. Men brått
låg det ein på bordet, og som i positiv forstand gav meg
”bakoversveis”. Bakgrunnen er fylgjande:
I regi av Nordisk Ministerråd
har ei stor gruppe ”opinionsleiarar” forsøkt å
identifisere kva som kan reknast som spesifikt nordisk, for deretter
å tilrå at Norden, for å framstå som ein global
vinnarregion, skal satse på ein regional visjon basert på 8 nordiske kjerneverdiar.
Desse verdiane vert summert opp i
stikkord som likheit, tillit, liten maktavstand, inkludering,
fleksibilitet, respekt for naturen og protestantisk arbeidsmoral.
Som ein første refleks
mobiliserte eg skepsis mot dokumentet: Den tilrådde visjonen var
altfor vakker til å vera realistisk. For dagens globale
konkurranse handlar ikkje om å vera best i demokrati, sosial
utjamning eller økologi, jfr. klimapolitikken. Snarare er verda
forankra i eit Hobbsk syndrom prega av alles kamp mot alle, der konkurransekraft krev at vi må
ofre slike verdiar. Å snu desse frå å vera i ein
pressa situasjon, til å bli eit godt kort på handa i den
globale konkurransen, vert difor ein svært krevjande operasjon.
Den nordiske politiske eliten må i tilfelle ha energi, krefter og
vilje til å fokusere på ei nordisk kraftsamling om felles verdiar, slik det står i
dokumentet. Men ressursar av denne typen er fråverande, i alle
fall pr. dato.
Sjølvsagt er det
EU-prosjektet, ikkje Norden, som fyller tankeverda til den nordiske eliten.
Og det problematiske er at EU ikkje er ei naturleg vidareføring
av det nordiske, korkje i form eller innhald. Felles trekk finst
sjølvsagt, og det viktigaste er behovet for samarbeid som
fylgjer av teknologiske, økonomiske og også politiske
tilhøve.
Men EU skiljer lag med nordiske
vediar på avgjerande punkt. For
det første er EU uttrykk for ein stormaktsambisjon.
Bygginga av den europeiske staten har som mål å plassere EU
på det globale kartet som mektig aktør,
økonomisk, politisk og militært. For det andre har EU skapt stor
maktavstand, det som vert kalla ”demokratisk underskot”. For det tredje har EU, ved å
undervurdere behovet for politisk intervensjon i marknaden, jfr.
Lisboa-prosessen, så langt mislukkast, både som vekst-og
solidaritetsprosjekt. At reallønene vert pressa ned i den
sentrale og vestlege delen av EU, pluss at arbeidsløysa ikke
minkar der, har vore til lita hjelp for folka i dei nye medlemslanda i
aust. Vi observerer ingen ”vinn/vinn”- situasjon.
Så lenge nordiske politikarar
er bundne opp til eit EU-prosjekt som psykologisk og realpolitisk er
”u-nordisk” i sin natur, kan det ikkje forventast at rapporten ”Norden
som global vinnarregion” har sjanse til å koma i rampelyset.
Men denne første refleksjonen
bør likevel ikkje representere siste ordet i saka.
Visse fakta er så tungtvegande
at dei ikkje kan neglisjerast, og dei talar
for at den nordiske visjonen kan vinna terreng, både i
Europa og i resten av verda, nettopp på dei premissane den
nordiske rapporten trekkjer opp. Det er såleis eit faktum at
Norden sett utanfrå ofte kjem i eit heldig lys. Jörgen
Bengtson har i sitt foredrag dokumentert grundig at Norden og nordiske
land scorar høgt i samanlikningar innan dei fleste
område. Eg vil leggja til eit eksempel som ytterlegare har fått både
anglosaxarar og kontinentale europearar til å sperre opp augo,
det handlar om den vellukka sosiale
mobiliteten i Norden. Det viser seg at ¾ av sønene
til foreldre som tilhøyrer dei 20 % av folket som utgjer den
lægste inntektsgruppa, har når dei passerer 40 år
kome seg opp på ein inntektsskala høgare enn sine
foreldre. Det er eit resultat langt betre enn det amerikanarane kan
oppvise i landet ”with opportunities for all”.Vår sosiale
mobilitet er også betre enn den tyske og franske.Hovedforklaringa
er den nordiske satsinga på skule og utdanning, dokumentert av
OECD.
Denne sosiale mobiliteten hindrar at
ungdommen vert låst fast i same sosiale klasse som foreldra, og
den vert i litteraturen omtalt som klassereisa. Turen går i all
hovedsak oppover, og synest ikkje å leggja ein dempar på den økonomiske veksten,
snarare tvert om. Satsing på utdanning betalar seg ved utvikling av
spisskompetanse. Dei nordiske landa investerer ikkje i ny, banebrytande
grunnforsking, men dei er flinke til å utnytte og utvikle det
andre har funne opp, vi snakkar om brukarorientert kompetanse.
Løyndomen bak ein slik suksess
er truleg eit heldig samspel mellom
politikk og næringsliv, og at dette er bygd på ein
oppfatning om at marknaden per se ikkje fungerer harmonisk ( jfr. Adam
Smith), noko som tilseier at den må få politisk hjelp for
å fungere nokolunde tilfredsstillande, både med tanke
på produksjon og fordeling av godene. M.a.o må politiske
styresmakter ha til disposisjon eit arsenal av målretta tiltak.
Men dette paradigmet vert i dag vert
utfordra av markedsliberalistisk ideologi. Jörgen Bengtsons mange
eksempel på nordisk suksess, supplert med mine eigne, kan
tilskrivast ein arv som forvirtrar
år for år. Rapporten Norden som vinnarregion spring
utvilsomt ut av denne arven, i seg sjølv eit godt teikn. Men
sjølv om arven minkar, har vi enno mykje å gå
på. Det er stadig realistisk å bevare viktige deler av det
nordiske særpreget, slik at våre land kan framstå som
positive referanseland og
dermed påverke landa rundt oss. Konkret er det særleg
viktig at Norge og Island held seg utanfor EU, og at Danmark og
Sverige held seg utanfor euro-sona.
Eit poeng her er at f.eks utviklinga
i euro-landa kan haldast opp
mot tilsvarande utvikling i ”utanforlanda”.
Sett i mikroperspektiv kan det
konstaterast at den felles mynten har generert ein viss auke i handel
og økonomisk vekst, men at gevinsten er liten, og at det ikkje er stort meir å hente. I eit makroperspektiv har euroen vist seg
å vera svært problematisk. Med sitt krav til samordning av
den økonomiske politikken, som har hindra landa frå
å sette i verk tiltak mot t.d. massearbeidsløyse, har
mynten blitt ein møllestein rundt halsen på dei nasjonale styresmaktene, eller som
engelskmennene seier: ”They have got an albatross around their neck”.
Det viser seg at ”utanforlanda ” kan visa til betre resultat, serleg i
makroperspektiv, med relativt høgare økonomisk vekst og
mindre arbeidsløyse. Utanforlanda” fungerer difor som eit
korrektiv. Rett nok vert dette ikkje marknadsført av leiarane
for regjeringane i Norden. Dei er EU-entusiastar som av
forståelege grunnar ikkje vil slå seg sjølv på
kjeften. Men argumentet er sterkt.
Til slutt nokre merknader som har til
føremål å sjå saka i eit utvida perspektiv.
Visjonen om Norden som global
vinnarregion er sympatisk, og det vil absolutt vera ein god nordisk
ambisjon å score betre på dei 8 verdiane enn det andre
område i verda får til. Slike samanlikningar er viktige.
Men viktigare enn alt er sjølvsagt folks reelle levevilkår. Dei 8
nemnde nordiske verdiane er i rapporten må oppfattast som middel
for å oppnå eit anna mål, som er konkurransekraft. Men vi treng jo
mål å styre mot, dvs. tankar om kva samfunn vi vil ha.
F.eks ynskjer dei fleste av oss fridom og tryggleik og rettferdig
fordeling av goder og byrder. I så fall må vi gje oss i
kast med dei 5 problema Fritz Holte har skissert. Han fører opp
på si liste offentleg
fattigdom, massearbeidsløyse, skeiv fordeling av inntekter og
velferd, ein brutal arbeidsmarknad for mange og ein
produksjonsmåte som forsterkar dei globale
miljøproblema. Med unntak av massearbeidsløysa
slit dei nordiske landa med desse problema. Holte meiner ikkje noko av
dette kan løysast tilfredsstillande innan eit paradigme der
økonomisk konkurransekraft er avgjerande premiss.
Det er sjølvsagt ikkje mogeleg
å parere slike utfordringar med å hevde at problema er
større i andre land. Slik relativisering er mager trøyst.
Kva kan vi i våre samfunn tolerere av ulykker som ikke rammar oss
sjølve? Det avgjerande framover er at vi både
nasjonalt, regionalt og globalt kan lykkast med å forankre
konkurransen i ein sosial kontekst. Det kan berre skje om marknaden i
det minste vert korrigert av politikken, enten ved at politiske tiltak
vert sett i verk eller avvikla. Behovet for ein viss kontroll av
kapitalrørsler eksemplifiserer det første, avvikling av
eksportsubsidiar det andre.